hits

Romerske midtvinterfester

Romerske midtvintersfester

Romerne feiret den 17. desember den livlige høytiden
 saturnalia til ære for Saturn ved å gi hverandre gaver
og ved å spise og drikke godt og mye.
Romerne feiret også dies natalis Solis invicti,
 dagen for fødselen til den uovervinnelige solguden,
ved vintersolverv som i den julianske kalenderen
falt på den 25. desember. Tidlige kristne sammenlignet
 gjerne solens gjenfødsel på fødselen til den
lysende gudefrelseren Jesus.

Det er imidlertid en misforståelse at datoen for
 denne romerske festen begrunner den vestkristne f
eiring den 25. desember. Den kristne datofiksering av
Jesu fødsel fant sted på et tidspunkt da høytiden Saturnalia
 i sin helhet fremdeles ble feiret den 17. desember,
med etterfølgende festligheter som strakk frem til 23. desember.
Feiringen av Sol Invictus ble ikke lagt til 25. desember
 før et par hundre år etter Jesus, under keiser Elagabalus (203?222).
 Det kan nevnes at Elagabalus rett og slett måtte tvinge romere
til å delta i disse nymotens feiringene.
 Han gjorde seg i det hele tatt så umulig at han ble myrdet
etter få års styre, som 18-åring.

 Festen fikk likevel såpass feste at keiser Aurelian (215?275) innførte
den i hele riket et par generasjoner senere.
 Når et så symbolsk festtidspunkt som 25. desember ikke kan
 spores lenger tilbake i Romerriket, henger det muligens
sammen med at vintersolverv som fenomen («solen snur,
 det går mot lysere tider») ikke er så viktig i middelhavsområdet
som kaldere verdensdeler med markant større forskjell på
sollysets tidslengde til vinter- og sommerstid.
Mens Norge hadde en sterk juletradisjon før kristningen på
 1000-tallet, er det vanskelig å spore noe tilsvarende i de
strøk der den kristne julefeiringen oppstod.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar